|
Jeg har nettopp hatt en hvit måned. Halve Norge har begynt året slik, kan det virke som. Onde tunger har kalt tiltaket for typisk norsk puritansk selvpining. Vel, jeg er verken norsk, puritansk eller driver med selvpining. Dessuten gjaldt min hvite måned LinkedIn, Facebook, Instagram - sosiale medier. Jeg hadde funnet ut at jeg har fått nok.  Nok av å levere data, les: profit til amerikanske tekoligarker, ikke minst gitt galskapen som utspiller seg over Atlanteren. Et ganske tafatt forsøk på boikott siden jeg er totalt avhengig av Google som så mange andre. Neida, jeg hadde også fått nok av pliktskyldig å poste “minst en gang ukentlig” og legge mye arbeid i det hver bidige gang. Forholdt meg riktignok ikke så veldig til hva som bør sies på disse plattformene, og ikke minst hvordan. Men til hva jeg faktisk kan stå inne for av budskap og stil. Det ble - over år - gjennomgående lite respons. Fair enough. Det passer ikke mange, det jeg skriver. Eller algoritmene favoriserte ikke innholdet mitt. Eller jeg var ikke aktiv nok. Eller alt dette. Uansett er det galskap å gjenta det samme, og forvente en annen respons… Hele tiden fulgte jeg også med på, og kommenterte andres poster. Ikke mange, bare noen utvalgte. De som jeg fulgte har i utgangspunktet virkelig interessante posts og poenger, men gjentar uunngåelig seg selv i ulike varianter. Akkurat som jeg gjør det, siden vi som snakker på vegne av egen virksomhet stort sett har ett grunnleggende tema eller budskap - noe som jo i de allvitende algoritmenes navn anbefales å holde seg innenfor Puhhh. (Forresten: Jeg kan godt forestille meg at folk blir lei av mitt budskap. Blir det jo selv. Jeg som er lidenskapelig opptatt av mitt tema.)  Vi lever i en ekstremt hendelsesrik og omveltende tid. Jeg skal innrømme at det for meg dermed har blitt mest interessant å bruke min ledige tid på redaktørstyrte medier, deres artikler, radioprogrammer og podcast. Apropos: Husker du at “alle” laget sin egen podcast for en stund siden? Er ikke den bølgen over? For, med hånden på hjertet, er vi som har helt andre jobber og virksomheter, like gode som redaktørstyrte medier til å servere innhold som faktisk er verdt tidsbruken? Jeg prøvde det ikke engang … Jeg må innrømme at jeg virkelig ikke savnet SoMe en eneste dag denne hvite januaren. Verken å poste, skrolle, lese eller kommentere andres poster. Hallo Susanne!! Men nå er det februar … Så da er det bare å ta seg sammen og være på’n igjen?  Men hvorfor skulle jeg egentlig det? Fordi “alle” er på SoMe hele tiden? Fordi det trengs for å holde seg oppdatert og ikke minst vekke oppmerksomhet? Fordi vi skal poste regelmessig for å få flere visninger? Nei. Jeg tror jeg styrer min tid selv nå. Finally! Og vet du hva? Ikke én eneste GetOut Coaching-kunde kom via SoMe i alle disse årene (siden 2017). Kundene mine fant og finner meg, eller rettere sagt min nettside, gjennom å google (jada, jeg er helt avhengig av Google også der) eller gjennom personlige relasjoner i det analoge livet. Så nå, etter å ha postet dette, tar jeg meg friheten til ikke å bruke SoMe så lenge det passer meg. Får jeg lyst igjen til å sjekke min feed, kommentere eller poste noe, så gjør jeg det. Skal absolutt ikke utelukke det. Never say never. Det er jeg som er sjefen i mitt liv. Ingen algoritmer. Ingen tekoligark. Men du - Hva har DU lyst til å bruke en hvit måned - eller mer - på? 
0 kommentarer
Du har sikkert hørt om coaching, en prosess der en coach hjelper deg med å utforske dine mål, verdier og utfordringer, og støtter deg i å finne dine egne løsninger og handlinger. Men visste du at coaching kan bli enda mer effektiv og givende hvis du gjør det i naturen? Coaching i naturen er en måte å kombinere de positive effektene av coaching med de velgjørende effektene av naturen. Det er en måte å komme nærmere deg selv og din indre natur, mens du er omgitt av vakre og beroligende omgivelser. Her er noen av fordelene med coaching i naturen: 
 Naturen kan i seg selv hjelpe deg med å finne din naturlige vei videre. Men i visse livssituasjoner kan du ønske deg en gjerne nøytral samtalepartner som ledsager din prosess en stund, og ansvarliggjør deg. Coaching i naturen er noe annet enn å gå i skogen på egen hånd. En profesjonell coach kan lede deg gjennom en strukturert prosess som tar hensyn til dine behov, ønsker og utfordringer. Coaching i - og med - naturen er også noe annet enn coaching sittende i et samtalerom. Naturen er en integrert, aktiv samarbeidspartner.
De første 10 årene etter sertifiseringen i 2007 coachet jeg som alle andre: sittende på kontorer og møterom. Så lot jeg meg inspirere av naturen og dens kreative og regenerative kraft. Fra januar 2017 har jeg tilbudt coaching i Oslonaturen der jeg samarbeider med naturen for å fremme din indre ro, refleksjon og handlekraft. Jeg har hentet inspirasjon fra ulike kilder som viser hvordan naturen kan påvirke oss positivt, både fysisk, mentalt og emosjonelt, og vever dette inn i samtalene. Min tilnærming til coaching er basert på noen grunnleggende prinsipper. Jeg ... 
Jeg gleder meg til å møte deg og hjelpe deg med å finne DIN naturlige vei videre! PS Denne teksten er skrevet i samarbeid med KI - baserende på min webside som jeg ba boten om å gjennomgå. Jeg endret utkastet som jeg fikk, men det traff overraskende godt. Når/hvis du møter meg i naturen, er det bare naturlig intelligens du vil treffe. Naturens, din og min.  Hvem er du og hvor mange? Det høres nok litt rart ut ... Men: ER du egentlig så konsistent - og har bare én identitet? Er du samme person på jobb som hjemme? Er det bare konvensjoner at du viser ulike sider? Har kanskje de du er sammen med også innflytelse på hvem du er, der og da? Kan du være flere i ulike sammenhenger og, for den saks skyld: flere i løpet av livet? Eller: Du kjenner visst igjen å ha to tanker eller følelser samtidig som tilsynelatende motsier hverandre diametralt. Forvirret over det? Det er fordi vi har for vane å tenke binært: Enten er det slik - eller så er det slik. Det kan smitte over til din indre dialog. Enten vil jeg ditt - eller så vil jeg dat. Men du vil av og til det ene, og andre ganger det andre. Eller begge deler samtidig. Hvis du hører litt nøye etter, er det ikke så usannsynlig at du faktisk har flere stemmer (eller synspunkter) i deg. Til og med samtidig. Kan hende at du hører en ambisiøs stemme og en som saboterer, en pessimist, en optimist, en nysgjerrig-per, en skeptiker, en konstruktiv kritiker, en som heier på deg, en som forteller deg hva som er moralsk riktig å gjøre ... eller helt andre. De blir aktivert i ulik grad, også avhengig av situasjonen du befinner deg i og ikke minst hvem du er sammen med. |
 | Det er alltid grunner for hvorfor dine teammedlemmer er slik de er. Hver av dem kan også vise litt ulike (re)aksjoner i ulike situasjoner. Og: De kan endre seg. Kanskje greit ikke å ha et altfor forutinntatt bilde av deres mønstre, og ikke minst svakheter. Det kan ligge skjulte, uoppdagede talenter i hver og en av dem! Teamutvikling i naturen Hva om du lekte litt med perspektiver? Inviter kanskje din gjeng til regelmessige allmøter i naturen for å lære dem å kjenne i ro og mak. Hva om du ga dem navn, muligens en skikkelse? En farge, et dyr, en plante, et fabelvesen - hva enn som føles mest riktig. Spør. Hva ønsker den enkelte? Hva tror de om deg? På hvilke måter vil de deg vel? Hvordan bremser noen av dem deg? Har de felles mål? Ikke minst: Hva skjer når de enkelte blir litt bedre kjent med hverandre? |
Hvordan jobbe sammen som et velfungerende team?
Du er lederen - og samtidig hver og en av dem: Ulike utgaver, eller sider, av deg selv. Så hvorfor ikke lekende finne, fremme og bruke den enkeltes styrker i teamet? Kan du få de til å anerkjenne hverandres intensjon og bidrag? Hvordan kan du få dem til å jobbe konstruktivt sammen? Kanskje le litt sammen?
Bør noen bes om å dempe seg litt iblant og slippe andre til? Kan noen med fordel lyttes mer til? Han som ofte er stille, men som kommer med gullkorn når han først blir spurt? Hva står egentlig bak den evige protest mot enhver endring som hun ene hele tiden høylytt forkynner når det røyner litt på? Når kan dere best bruke hen litt småkaotiske med de mange ville ideer?
Og hvem av dem kan du hente fram i flomlyset når situasjoner er krevende: Kan noen hjelpe en annen, som gode kolleger gjør?
Prøv å lytte og lære - og lede din gjeng. I ro i naturen, og så i hverdagen. Bruk dine ressurser bevisst til de oppgavene den enkelte passer best til. For all del: Det blir aldri helt som du har planlagt. Spør hvilken som helst leder: Dette er helt normalt.
Du, som alle andre teamledere, vil merke omgivelsenes innflytelse og selv være med på å prege folk rundt dere. Dere er en dynamisk gjeng. Men bare det å bli litt fortrolig med deg selv - og ditt indre team - vil hjelpe med å forstå.
For hvordan i all verden skal team i organisasjoner kunne samarbeide godt hvis de indre team er nokså ukjente?
PS De ulike stemmer stammer fra dine interaksjoner med andre mennesker, og endrer seg med dem. Vil du lese eller høre mer om temaet?
Jeg anbefaler denne artikkelen i Big Think fra 28.03.20023 (og evt boken bak) : The self doesn't exist. Instead, you constantly shape multiple selves.
Joda, du så riktig. Litt provoserende? Les, om du synes du begynner å visne.
På tampen av juliferiedvalen oppdaget jeg et debattinnlegg om ferie og lykke av Siri Granum Carson og Norunn Kosberg i Aftenposten.
Lykke handler om å virke på sitt beste som menneske, ifølge Aristoteles, forteller de to. Å utfordre seg selv, lære noe nytt, samhandle med andre, utdypes det. Å utvikle egne evner og dyder, en god karakter.
Som coach har jeg jo lett for å nikke til dette budskapet. Men så kom avsnittet som fikk meg til å stoppe opp:
På tampen av juliferiedvalen oppdaget jeg et debattinnlegg om ferie og lykke av Siri Granum Carson og Norunn Kosberg i Aftenposten.
Lykke handler om å virke på sitt beste som menneske, ifølge Aristoteles, forteller de to. Å utfordre seg selv, lære noe nytt, samhandle med andre, utdypes det. Å utvikle egne evner og dyder, en god karakter.
Som coach har jeg jo lett for å nikke til dette budskapet. Men så kom avsnittet som fikk meg til å stoppe opp:
"Det handler om å blomstre.
En blomst er på topp når den er fullt utsprunget, ikke når den er knopp eller er i ferd med å visne. På samme måte “blomstrer” mennesket når det aktivt bruker evnene sine. Da virker det på sitt beste, utfolder seg og er lykkelig. - stod det skrevet.
Noe har alltid skurret når jeg selv har brukt ordet ‘blomstre’ om mennesker - for det har jeg gjort, til og med på websiden, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Så dette er også en selvransakelse.
Hva som skurrer, utover at uttrykket lett kan oppfattes som klisjé, forstod jeg plutselig bedre da jeg leste dette avsnittet. Takk til Siri og Norunn!
Om blomsten som plantevesen kunne snakke, ville den nok sagt seg uenig i at det å være i full blomst er det viktigste - og selve lykken.
Er ikke det en ytterst forbigående tilstand? (Som lykke for så vidt gjerne er). Er ikke hvert stadium i livets sirkel like viktig og bærer i seg sin egen lykke? Om og om igjen?
Hva som skurrer, utover at uttrykket lett kan oppfattes som klisjé, forstod jeg plutselig bedre da jeg leste dette avsnittet. Takk til Siri og Norunn!
Om blomsten som plantevesen kunne snakke, ville den nok sagt seg uenig i at det å være i full blomst er det viktigste - og selve lykken.
Er ikke det en ytterst forbigående tilstand? (Som lykke for så vidt gjerne er). Er ikke hvert stadium i livets sirkel like viktig og bærer i seg sin egen lykke? Om og om igjen?
Et frø kan ligge lenge under jorda og vente på de rette betingelsene for å spire. Noen venter tålmodig i årevis. Slik som våre mer eller mindre umodne ideer kan gjøre det.
Tenk, hvor mange muligheter som ligger under jorda og inne i hvert menneske! Og hvor utrolig fint det er å se spirer om våren eller ideer som forsiktig lurer seg til overflaten.
Så vokser spiret, blir en liten plante og utvikler knopp. Knoppen tar før eller siden motet til seg og springer ut - er ikke det stort? :
Tenk, hvor mange muligheter som ligger under jorda og inne i hvert menneske! Og hvor utrolig fint det er å se spirer om våren eller ideer som forsiktig lurer seg til overflaten.
Så vokser spiret, blir en liten plante og utvikler knopp. Knoppen tar før eller siden motet til seg og springer ut - er ikke det stort? :
“And the day came when the risk it took to remain tight inside the bud was more painful than the risk it took to blossom. (Anais Nin)
Igjen, først snuser blomsten forsiktig på verden, og med tiden brer den seg fullt ut, som om den vil omfavne alt og gi hele seg. Dét legger vi gjerne mest vekt på, fordi det er et så vakkert syn.
Kanskje også fordi vi selv i full blomst kan ha utviklet en god karakter eller dyder, som Aristoteles, og Siri og Norunn med ham, ville sagt. Som bier og andre insekter av blomsten, kan våre omgivelser jo også få næring av vår blomstring.
Men det hører uansett med at blomsten visner etter hvert. Vi også.
Ved et tidspunkt har livskurven passert middagshøyden - sånn er det bare, selv om vi liker å fornekte det. Vi kan fremdeles utvikle oss og lære nytt. Joda. Vi kan trene. Vi kan (prøve å) se ti år yngre ut enn vi er - og blir stadig oppmuntret til det. Mange produkter og tjenester har dette budskapet som sitt salgsgrunnlag...
Etter at blomsten har visnet, danner plantene frukt som modner, eller utvikler nye frø direkte. Som faller til jorden eller kanskje blir båret bort av fugler, og - er de heldige - spirer de på nytt neste vår. Uten å visne, ingen frø - uten frø ingen ny blomst.
Mange blomster er flerårige, som vi. Mennesker kjenner seg jo ofte mer igjen i trær enn i blomster. Som trær gjør, opplever også vi årstidene år for år, vi danner og høster nye frukter mange ganger. Vi gjennomgår ulike livsfaser som også kan lignes med årstider. Ingen av oss forblir for alltid i full blomst, verken i løpet av året eller i årenes løp.
Og plutselig er det høst, og etter hvert vinter - for godt. Vi visner og vi dør. Heldigvis for oss selv, etterkommerne og hele den store økologien som vi inngår i.
Kanskje også fordi vi selv i full blomst kan ha utviklet en god karakter eller dyder, som Aristoteles, og Siri og Norunn med ham, ville sagt. Som bier og andre insekter av blomsten, kan våre omgivelser jo også få næring av vår blomstring.
Men det hører uansett med at blomsten visner etter hvert. Vi også.
Ved et tidspunkt har livskurven passert middagshøyden - sånn er det bare, selv om vi liker å fornekte det. Vi kan fremdeles utvikle oss og lære nytt. Joda. Vi kan trene. Vi kan (prøve å) se ti år yngre ut enn vi er - og blir stadig oppmuntret til det. Mange produkter og tjenester har dette budskapet som sitt salgsgrunnlag...
Etter at blomsten har visnet, danner plantene frukt som modner, eller utvikler nye frø direkte. Som faller til jorden eller kanskje blir båret bort av fugler, og - er de heldige - spirer de på nytt neste vår. Uten å visne, ingen frø - uten frø ingen ny blomst.
Mange blomster er flerårige, som vi. Mennesker kjenner seg jo ofte mer igjen i trær enn i blomster. Som trær gjør, opplever også vi årstidene år for år, vi danner og høster nye frukter mange ganger. Vi gjennomgår ulike livsfaser som også kan lignes med årstider. Ingen av oss forblir for alltid i full blomst, verken i løpet av året eller i årenes løp.
Og plutselig er det høst, og etter hvert vinter - for godt. Vi visner og vi dør. Heldigvis for oss selv, etterkommerne og hele den store økologien som vi inngår i.
Hvordan visne med verdighet når det forventes at vi stadig blomstrer?
Er ikke det å visne og bære frukter og frø en oppgave å ta fatt i, like mye som å blomstre? Interessant nok ville autokorrektur programmet foreslå ordet ‘vinne’ i stedet for å ‘visne’. Det passer liksom litt bedre i vår tid: Konkurrere og vinne.
Før eller siden ser vi kanskje ikke noe poeng i å vinne lenger. Når vi har gjort vårt og forhåpentligvis har utviklet dyder, kan vi muligens hvile litt mer?
Pleie dydene måtehold, besinnelse, sjenerøsitet og vennlighet. Og la andre blomstre og vinne.
Vi kan håpe på at våre frø slår seg ned i jorda og finner de rette betingelsene for å spire. Det er jo ikke bare opp til frøene - om det er barn vi etterlater, mer eller mindre manifesterte ideer, eller begge deler. Alt trenger de rette betingelsene for å spire og blomstre - betingelser som ikke vi kontrollerer.
Så kan vi igjen ta mot til oss, atter en dyd, mot til å bli uoppholdelig svakere og stå ved det.
Å bli eldre og etter hvert dø, og kunne være lykkelig med det, er en oppgave i seg selv. Like viktig for det store kretsløpet og vårt eget lille liv, som å blomstre.
Selv håper jeg på å utvikle visdom på denne vakre livsreisen. Er ikke det den finale dyden?
Susanne M. Genneper
Susanne er GetOut coachen som bruker inspirasjon fra natur og bevegelse til å hjelpe deg finne din sti. For balansering og naturlig, regenerativ utvikling.
Arkiv
februar 2026
juli 2024
mars 2023
august 2022
juni 2022
oktober 2021
februar 2021
januar 2021
mars 2020
september 2018
juni 2018
april 2018
februar 2018
januar 2018
oktober 2017