Søndag 10.10. er verdensdagen for psykisk helse og Norge har fått sin egen folkehelt i toppklassen for å sette fokus på temaet. Det er det som trenges for å få sving over diskusjonen. For fakta har vi hatt mange nok, lenge. Hva trenges utover åpenhet?
Vi trenger en ting til: Å ta oss tid. Du har dårlig tid nå? Skroll direkte ned til avsnittet Regenererende folkevett. Bare kombinasjonen av ordene høres jo merkelig ut. Eller? Åpenhet Først og fremst må vi åpenlyst erkjenne hvor mange mennesker som sliter psykisk eller mentalt. Erkjenne hva tall og fakta fra NAV (SYFRA560) og Folkehelseinstituttet faktisk innebærer. Psykiske lidelser troner rett etter muskel- og skjelettlidelser på toppen av tapte arbeidsdager. Og bare en liten andel av de mange anonyme menneskene som opplever å være deprimert og ha angst, får tilsvarende diagnose. Det meste av isfjellet er under vannet. Lars Erik Lund, konserndirektør for strategi og bærekraft i Veidekke, har hatt travle uker siden han stod frem med en “konstant følelse av nedstemthet, meningsløshet og håpløshet” i sosiale media i august, blant annet på Linkedin. Lund vil få tildelt Mental helses Åpenhetsprisen på søndag som vi har fått vite allerede. Jeg gratulerer hjertelig! Hele folket vil si “velfortjent”. Jeg, som mange andre, ble dypt imponert og berørt da jeg leste innlegget og lyttet til ham i podden Pia & Psyken episode 226. Vi reagerer sterkest på enkelttilfeller, mens tallene - de glir lett forbi. Lenge leve Lund! Følelsen av fellesskap Lund har i dag imponert meg på nytt med sin Ytring på NRK, der han forteller om effektene av åpenheten: - Åpenheten har på en måte gjort at jeg kobler meg på omverden. Jeg løser ikke problemet med å utelukkende fokusere mer på meg – men i måten jeg relaterer meg til omverden. Å bli en del av fellesskapet blir løsningen på det jeg har opplevd som et veldig privat problem. Ja, i det øyeblikket du erfarer hvor mange som faktisk sliter som du, enten selv, eller med å være til hjelp for andre, hvor du ser at dine egne vonde erfaringer kan bidra til å forstå og hjelpe andre, sniker det seg kanskje litt mening inn i tilværelsen (min tolkning!)… Vakkert å lese. Det kan bli en motivasjon for andre. Et leveverdig arbeidsliv En ting til. Lund gir arbeidslivet en hjemmelekse i Ekko i dag, 7.10.21 som får tyngde både gjennom hans individuelle historie og hans stilling som konserndirektør. Den innebærer et overordnet perspektiv. - Høyt presterende og mentalt lidende er ikke motsetninger. Han sier ikke bare det, han har jo vist det. Og så lenge som folk presterer er vel alt såre vel?! Lund bærer en brannfakkel når han krever at vi må ha arbeidsplasser som ikke skaper depresjon (!) Smak på det. Der vi ikke gruer oss på søndag kveld til å gå på jobb neste morgen, og storgleder oss når endelig helgen kommer. Han påpeker også at den uuttalte depresjonen er smittsom. Det er i grunn som en viss luftbåren virus som vi har lært å beskytte oss mot, tenker jeg. Bare at den tunge stemningen ikke lettes av avstand og masker. Tvert imot, når vi tar avstand fra hverandre, trekker oss tilbake, kan det gjøre vondt verre. Når vi bærer våre vellykkethets-masker, opprettholder dette den usynlige tilstanden og forverrer den over tid. Det er litt av en oppgave. Til oss alle. Til hele samfunnet. Mest til de som skaper og forvalter arbeidsplasser og kvalifiserer for ros og status, om enn ikke lenger uansett hvor miljøskadelig disse er. Vi trenger ikke bare bærekraft, vil jeg påstå. For folk flest bærer jo, enn så lenge. Kloden slutter dog snart å bære. Det vi trenger, er regenererende arbeidsplasser, et regenererende samfunn. Der vi jobber med ting og tjenester som ikke bare ligger rett under tålegrensen, men som regenererer både natur og folk og fellesskap. Regenerere betyr å gjendanne noe som er skadet. I naturen skjer dette i høy grad av seg selv så lenge vi ikke tukler med det. Vår gjennomsnittlige psykiske helse vil få en boost av mening ved å gjøre som naturen. Hjelp, på alle nivåer Avhengig av om du - eller dine medarbeidere - “bare” har en vanskelig tid, periodisk sliter med nedstemthet, er vedvarende bedrøvet, men fremdeles såkalt velfungerende som Lund, eller dypt deprimert og ikke klarer å foreta deg noe, trengs det hjelp på ulike nivåer. Det er vanlig å liste opp alle hjelpetelefonene når temaet er psykisk helse. Og bra er det.
Men ikke alle vil oppleve et slikt akutt behov for å snakke med noen i telefon eller chatte. Mange vil mene at dette må de komme seg gjennom på egenhånd, ta seg sammen, bare fortsette å fungere. Slik som Lund har gjort over lang tid. På denne måten forblir det usynlig hvor utbredt utfordringene er - og ikke minst: hvor normal, og menneskelig! - Subsyndromal angst og depresjon bidrar mer til sykefravær og uførepensjon enn det kliniske nivåer av angst og depresjon gjør, fordi subsyndromale tilstander er langt mer utbredt. Kilde Slike symptomer som ikke tilfredsstiller kriteriene for en diagnose, er ikke sykdom, men gjerne en taus del av ganske mange normale liv. Som ikke ses, ikke uttales og dermed kan forverres ... og kanskje bli til sykdom. I vårt samfunn kommer hjelp gjerne bare i form av eksperthjelp. I helsevesenet utløses oppfølging - om enn sent, ettersom det er stor mangel på fagfolk - nettopp av diagnoser. Det må ha blitt så ille at det trenges leger, psykiatere og psykologer.
Regenererende folkevett Ikke bare det. Jeg vil varmt anbefale deg som sjef eller kollega eller bare medmenneske å foreslå en personlig samtale på tur i naturen. I nærnaturen, som jo aldri er langt unna i Norge. En arena som har ligget i det norske folkevettet i evigheter; friluftslivet! Ikke prestisjetunge prestasjoner på fjellet eller 10 timers megamarsj gjennom vidda. Jeg snakker ikke om å skape mestringsfølelse ved å takle villmarken. Det er vel og bra. Jeg mener samtaler på helt vanlige stier i helt vanlige klær. En helt vanlig hverdag, midt på dagen helst (dagslyset!). Som helt vanlig leder med en helt vanlig medarbeider. Eller som kolleger. Som venn. Du har sikkert opplevd det selv og finner et vell av dokumentasjon for at naturen er bra for vår psykiske helse på min nettside. Å være i naturen, å bevege seg i frisk luft, virker helende/lindrende for lettere psykiske plager og det reduserer negativ stress. Naturen virker regenererende i seg selv. For mange vil det oppleves fruktbart, for noen til og med magisk, når dere har samtaler - nettopp på tur i naturen. Hvorfor?
Du kan lese forskningsresultater om disse og flere virkninger av samtaler på tur for eksempel her. Når du som leder eller kollega eller venn snakker med en berørt, så har du en form for coachende samtale med ham eller henne. Du er tilstede og lytter. Du behøver ikke ha løsninger - du bidrar til at det blir litt lettere bare ved å ha samtalen, vise din interesse og forståelse som medmenneske. Skulle det vise seg at det faktisk er behov for eksperthjelp, så er det en viktig informasjon i seg selv og du kan være til hjelp med å finne den. Trenges det ikke psykolog, men likevel assistanse, ta gjerne kontakt med meg! Det kan være et godt alternativ å tilby tursamtaler med en erfaren coach når lederens tid ikke strekker til for å by på en litt lengre prosess. Jeg har hjulpet en del mennesker med å oppdage andre perspektiver og finne sin sti gjennom livets kratt. Tur-samtaler om tunge tanker burde være en del av normalen i (arbeids)livet, mener jeg. Kanskje bør de kunne fås på resept mot ikke-klinisk depresjon og nedstemthet. Slike samtaler hjelper minst like godt som en del medisiner som utskrives. Presset på ekspertene lettes. Og bivirkningene av å gå tur, de er bare sunne. God tur, dere! PS: Denne teksten har størst fokus på naturens bidrag til støttende samtaler. For et bredt spekter av konkrete tips om hvordan du kan bidra til bedre psykisk helse på arbeidsplassen, sjekk Idebanken.
0 Comments
|
Susanne M. GenneperSusanne er GetOut coachen som bruker inspirasjon fra natur og bevegelse til å hjelpe deg finne din sti. For balansering og naturlig, regenerativ utvikling.
|