lykke handler også om å visne

Joda, du så riktig. Litt provoserende? Les, om du synes du begynner å visne.

På tampen av juliferiedvalen oppdaget jeg et debattinnlegg om ferie og lykke av Siri Granum Carson og Norunn Kosberg i Aftenposten.

Lykke handler om å virke på sitt beste som menneske, ifølge Aristoteles, forteller de to. Å utfordre seg selv, lære noe nytt, samhandle med andre, utdypes det. Å utvikle egne evner og dyder, en god karakter.

Som coach har jeg jo lett for å nikke til dette budskapet.  Men så kom avsnittet som fikk meg til å stoppe opp:

​"Det handler om å blomstre.
En blomst er på topp når den er fullt utsprunget, ikke når den er knopp eller er i ferd med å visne. På samme måte “blomstrer” mennesket når det aktivt bruker evnene sine. Da virker det på sitt beste, utfolder seg og er lykkelig. - stod det skrevet.

Noe har alltid skurret når jeg selv har brukt ordet ‘blomstre’ om mennesker - for det har jeg gjort, til og med på websiden, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Så dette er også en selvransakelse. 

Hva som skurrer, utover at uttrykket lett kan oppfattes som klisjé, forstod jeg plutselig bedre da jeg leste dette avsnittet. Takk til Siri og Norunn!

Om blomsten som plantevesen kunne snakke, ville den nok sagt seg uenig i at det å være i full blomst er det viktigste - og selve lykken. 

Er ikke det en ytterst forbigående tilstand? (Som lykke for så vidt gjerne er). Er ikke hvert stadium i livets sirkel like viktig og bærer i seg sin egen lykke? Om og om igjen?

Et frø kan ligge lenge under jorda og vente på de rette betingelsene for å spire. Noen venter tålmodig i årevis. Slik som våre mer eller mindre umodne ideer kan gjøre det.

Tenk, hvor mange muligheter som ligger under jorda og inne i hvert menneske! Og hvor utrolig fint det er å se spirer om våren eller ideer som forsiktig lurer seg til overflaten. 

Så vokser spiret, blir en liten plante og utvikler knopp. Knoppen tar før eller siden motet til seg og springer ut - er ikke det stort? :

“And the day came when the risk it took to remain tight inside the bud was more painful than the risk it took to blossom. (Anais Nin)

Igjen, først snuser blomsten forsiktig på verden, og med tiden brer den seg fullt ut, som om den vil omfavne alt og gi hele seg. Dét legger vi gjerne mest vekt på, fordi det er et så vakkert syn. 

Kanskje også fordi vi selv i full blomst kan ha utviklet en god karakter eller dyder, som Aristoteles, og Siri og Norunn med ham, ville sagt. Som bier og andre insekter av blomsten, kan våre omgivelser jo også få næring av vår blomstring.

Men det hører uansett med at blomsten visner etter hvert. Vi også. 

Ved et tidspunkt har livskurven passert middagshøyden - sånn er det bare, selv om vi liker å fornekte det. Vi kan fremdeles utvikle oss og lære nytt. Joda. Vi kan trene. Vi kan (prøve å) se ti år yngre ut enn vi er - og blir stadig oppmuntret til det. Mange produkter og tjenester har dette budskapet som sitt salgsgrunnlag...

Etter at blomsten har visnet, danner plantene frukt som modner, eller utvikler nye frø direkte. Som faller til jorden eller kanskje blir båret bort av fugler, og - er de heldige - spirer de på nytt neste vår. Uten å visne, ingen frø - uten frø ingen ny blomst. 

​Mange blomster er flerårige, som vi. Mennesker kjenner seg jo ofte mer igjen i trær enn i blomster. Som trær gjør, opplever også vi årstidene år for år, vi danner og høster nye frukter mange ganger. Vi gjennomgår ulike livsfaser som også kan lignes med årstider. Ingen av oss forblir for alltid i full blomst, verken i løpet av året eller i årenes løp.

Og plutselig er det høst, og etter hvert vinter - for godt. ​Vi visner og vi dør. Heldigvis for oss selv, etterkommerne og hele den store økologien som vi inngår i. 

​Hvordan visne med verdighet når det forventes at vi stadig blomstrer? 
​
Er ikke det å visne og bære frukter og frø en oppgave å ta fatt i, like mye som å blomstre? Interessant nok ville autokorrektur programmet foreslå ordet ‘vinne’ i stedet for å ‘visne’. Det passer liksom litt bedre i vår tid: Konkurrere og vinne.

Før eller siden ser vi kanskje ikke noe poeng i å vinne lenger. Når vi har gjort vårt og forhåpentligvis har utviklet dyder, kan vi muligens hvile litt mer?

Pleie dydene måtehold, besinnelse, sjenerøsitet og vennlighet. Og la andre blomstre og vinne.

Vi kan håpe på at våre frø slår seg ned i jorda og finner de rette betingelsene for å spire. Det er jo ikke bare opp til frøene - om det er barn vi etterlater, mer eller mindre manifesterte ideer, eller begge deler. Alt trenger de rette betingelsene for å spire og blomstre - betingelser som ikke vi kontrollerer. 

Så kan vi igjen ta mot til oss, atter en dyd, mot til å bli uoppholdelig svakere og stå ved det. 

Å bli eldre og etter hvert dø, og kunne være lykkelig med det, er en oppgave i seg selv. Like viktig for det store kretsløpet og vårt eget lille liv, som å blomstre. 

Selv håper jeg på å utvikle visdom på denne vakre livsreisen. Er ikke det den finale dyden?